Anders Haugen: Gamle spellmenn fra Røros og nabobygdene

Gamle spellmenn fra Røros og nabobygdene

Av Anders Haugen

Anders Haugen. Tegnet av Anders Bjørgaard. Kilde: Maret og Steinar Engan

Erik Johannessen Haugen

Den første spellmannen jeg har hørt om her i Ålen er Erik Johannessen Haugen. Han var født på Røros. Hans kone hette Laurensia. Med henne hadde han fire barn, hvorav to døde ganske ung. Han var i slekt med Kristen Johannessen Dahl. Sannsynligvis var han bror til Kristen Dahls bestefar.

Røros Verk kostet Erik i musikklære, og han ble således Verkets spellmann. Med Erik gikk det dessverre som med mange spellmenn – han ble glad i sterke drikker. Verkets styre så at det ville ta en gal ende med Erik, hvis han skulle bli boende så nær sjappen. Han ble da anmodet om å finne seg et hjem i Ålen, hvor det var mindre godt å få tak i brennevin. Han kjøpte gården Haugen på Graftås av Anders Sivertsgård. Om han betalte gården selv eller det var Verket, vet jeg ikke, men det sannsynligste er at Verket gjorde det.

Erik kom da flyttende med kone og to døtre til Haugen. Døtrene hette Marta og Petronelle. Marta ble gift med Ole Johannessen Holden. Disse hadde ingen barn. Søsteren Petronelle, som var ugift, hadde en sønn som hette Lars, med Jakob Nyhus. Han overtok gården etter Ole og Marte.

Erik skulle være en ualminnelig flink spellmann. Når partisipantene på Røros skulle ha gilde, sendte de hest og skysskar etter Erik, for han måtte de ha, skulle det være noen monn i det.

Jeg hørte Iver Kurås fortelle at hans bestefar, som også hette Iver, hadde berettet om Erik Haugen at han skulle være overlag flink til å spille. Han hadde svært tykke fingre, men disse grep aldri feil. Gamle Iver Kurås og min bestefar, Jørgen Reitan, spilte ofte sammen med Erik, skjønt disse to var en del år yngre. Av Erik lærte de visst mye. Både Iver og Jørgen var gode spellmenn, så de skulle forstå seg godt på hva Erik dugde til, og begge roste de ham.

Jeg talte ofte med Eriks svigersønn om ham, men han ville nødig gi noen opplysninger. Det var så mye om å gjøre for meg å få høre om felen og notene etter gamlingen. Ole svarte bestandig at ungene hadde ødelagt hele stasen, men det ene sanne var nok at han selv hadde brent både felen og notene, for han ville ikke ha liggende så syndige ting sammen med Johan Arnt¹ i sin stue. Ole var en sann kristen.

For fire–fem år siden fant man en gammel notebok hos lærer A. Reitan. Denne har visstnok tilhørt Erik Haugen, for på innsiden av permen står det: «Erik Johannessen, Musikus ved Røros Værk.» Likeså står navnene Iver Kristensen og A. Møller. På utsiden står trykt «A.M. 1781». Det mest rimelige er kanskje at de eide boken i fellesskap.

Erik Johannessen Haugens signatur. Hentet fra Eriks notebok datert 1781. Kilde: Nasjonalbiblioteket

Som gårdbruker var Erik visst ikke av de beste. Det fortelles at han i slåttonnen lot sine høysåter stå ute i flere uker før han kjørte dem inn. En gang kom Elling Rønning bort til Erik og sa:

– Nei, Erik, nå må du ta en av mine hester og kjøre inn høysåtene dine.

Erik sto og funderte en stund. Så begynte han å tale om noe ganske annet. Da så Elling skulle gå hjem igjen, sa han til Erik:

– Ker du mene om høykjøringa da, Erik?

– Ja, det ska vi snakkes med om att sea, sa Erik.

Om det ble så at han kjørte inn høyet, vet ikke jeg, men det er da iallfall borte nå.


Jørgen Pedersen Reitan

Jørgen Pedersen Reitan var født i 1784 på gården Rugelsjøen i Glåmos. Han ble gift med Kari Johnsdatter Kurås (Flaten) i 1806 eller 1807. I 1824 kjøpte han gården Reitan og flyttet dit samme år. Siden den dagen ble gården i daglig tale kalt Stigran. Jørgen var nemlig stiger ved Muggruven.

Kari og Jørgen ble foreldre til de senere så kjente brødrene John og Anders Reitan.

Om Jørgen som spellmann vet jeg så godt som intet. Men hans sønn John sa til meg en gang at «far var nok en bedre spellmann enn noen av oss ante». At han var flink til å spille, tviler jeg ikke på. Jeg kan forstå det bare av den grunn at han spilte sammen med Erik Haugen, en så flink musiker som han var.

Stiger Jørgen Reitan har antagelig lånt noteboken av Erik, og således er den blitt berget for brann. Boken inneholder for det meste menuetter for to feler, cirka 50 nummer – ukjente alle sammen.

Når jeg ser på dansene i den gamle noteboken, så er det ikke riktig lette saker, men jeg vil anta at han greide dem.

Gamle Iver var nok også en av dem som ikke var til å spøke med. Han laget selv danser, som brukes den dag i dag. Jeg vet av to som han kalte «Påskeleken» I og II og som han skjenket sin venn Jørgen Reitan.

I sin tid fikk jeg Martin Utby i Trondhjem til å harmonisere en del danser, deriblant to polser av Iver. Utby sa at hvis jeg ville sende flere, måtte det være polser, for disse fortjente fortrinet². Dette var ikke noe dårlig skussmål for komponisten.

Både Jørgen og Iver husker jeg så vidt, men jeg hørte ingen av dem spille, for jeg var bare guttungen da de døde. Jørgen døde i 1863 og Iver noen år før.

Iver skal ha vært svært lei mot «stor-karan» på Røros. Når han gikk forbi vinduene deres, løftet han gjerne på den ene foten og dasket seg i bakenden med hånden. De ville nødig møte Iver på gaten når han hadde litt i toppen. Iver skulle i grunnen være en snill mann, men hatet alle som så ned på almuen.

Jørgen Reitan skal ha vært meget begavet i flere retninger, især var han en ren mester til å regne. Han var ikke brydd for å lage seg almanakk – et arbeid som ikke alle greier nå for tiden. Han var også riktig mén³ til å gi treffende svar. Som eksempel på hvor spydig han kunne være, skal jeg gjengi et par episoder:

Det sto å lese i en avis at en kone hadde drept sin mann med gift. Alle syntes det var en grusom gjerning. Kari – kona til Jørgen – sa at denne kona måtte visst ha hatt et troll til mann.

– Men det var da i snill kjerring, sa Jørgen.

En gang hadde han kjøpt mel på Røros og sendt det med en kjører fra Ålen. Melsekken ble satt i veikanten ved Solandslien, da kjøreren skulle lenger nedover bygda. Da Jørgen kom for å hente melet, var det borte. Han forsto godt hvem som hadde tatt det og gikk bort til den mistenkte og spurte etter det. Men denne visste naturligvis intet om melet. Jørgen spurte dog gjentagende og truende, inntil mannen sa:

– Kanskje du tvile på at je ha tatt mjølet ditt?

– Nei-gu, det tvile jeg itjnå på! svarte Jørgen.

Slike svar hadde han alltid på hånden.

Gården Stigran i Reitangrenda i Ålen. Mange av Jørgen P. Reitans etterkommere samlet. Anders Haugen helt til venstre. Kilde: Petra Grønli

Fredrik Møller

Omtrent på samme tid bodde en spellmann som hette Fredrik Møller på Røros. Det fortelles at han var nokså flink til å spille. Han hadde lett for å fortelle skrøner, og som oftest kom han med en slik mellom hver lek han spilte. Da Peder Wehn og Elen Reitan ble gift, spilte Møller der.


John Jensen Skogås

Ganske samtidig med de foran nevnte spellmenn – eller litt senere – fødtes John Jensen Skogås i Hessdalen i året 1807. Død 1898. Han skal ha vært en nokså god spellmann – især i polsdans, for det bruktes nesten ikke annet i den tiden. Sin første fele laget han selv. Faren hadde svært imot at gutten skulle lære å spille, men moren derimot oppmuntret gutten til å fortsette. Etter det man kan skjønne hadde ikke faren noe innvortes vondt til gutten fordi han spilte, for en vakker dag kom han med en splinter ny fele, som kostet 1 spesidaler (fire kroner) og ga gutten.

Etter konfirmasjonen ble John med faren for å lære skredderhandverket, og vanket således rundt på gårdene. Han kom til sist også til Reitan, hvor han traff Jørgen. Av ham fikk han lære atskillige slåtter.

Da det led lenger ut i årene, ble han kjent med Anders Reitan, og disse spilte sammen så ofte de traff hverandre, for Reitan var jo lærer også på dette området.

John Skogås hørte jeg spille i et bryllup – det var i Bjørgård. Jeg hadde den gangen enda mindre vett på musikk enn jeg har nå, for jeg var jo bare guttungen, men jeg syntes at hans fele klang så vakkert, og han tvang meg liksom til å høre på seg.

Nå har hans fele tidd i mange år, men hans leker høres ennå utover bygdene.

John Skogås var far til den kjente Jens Skogås i Hessdalen.

Polsdans i bryllup i Bårdstu i Ålen, 1924. Spellmenn er John J. Grønli, Jon R. Bårdstu og Ingeborg Bårdstu. Kilde: Petra Grønli

Svend Storli

I John Skogås’ oppvekst var her en spellmann ved navn Svend Storli, som han lærte en del av. Storli var født i Tamlaget. Han ble gift med Olava Halvorsdatter – eneste datter i Storli. Ifølge Jon Tamlag⁴ skal han ha vært en brukbar spellmann, som spilte ofte i brylluper og på fester.

Storli var også prestegårdens spellmann. I den tiden da bøndene leverte ost og korn til presten, var han der og spilte for folkene. Presten Jakob Thode Krog var også spellmann og svært glad i musikk.

Jon Tamlag forteller at han hørte Svend spille. Han drev også hestehandel. Svend skal ikke ha vært noe i slekt med dikteren Jonas Lie.


Ole Henriksen Sulhus – Ellev Holm

Ole Henriksen Haugen/Sulhus. Tegning av Jens J. Tyvold 1933. Kilde: Faksimile fra boka Der stenene taler av Johan Falkberget

Så kommer jeg til neste gruppe, og til denne hører Sulhus-Ola, Ellev Holm og Ole Aune i Tydalen. Disse karene spilte ofte sammen. – Og da kan du tru, sa mor, at det ble «lø» i dansestuen! Den beste av dem var nok Sulhusen, han var jo stammen og de andre greinene – skjønt de også var flinke karer.

Ole Henriksen Sulhus var født på Sulhus⁵ 17. april 1811 og døde på samme sted 22. februar 1897. Han var gift med Ragnhild Olsdatter Kurås, død 5. februar 1896. Hun var søster til min bestefar Lars Kurås.

Sulhusen var en lun, beskjeden og bramfri mann. Han lot seg aldri merke med at han sto over noen, og bestandig når han spilte sammen med andre lempet han sitt spill etter dem.

Det var en ren hugnad å høre på Ole når han stemte sin fele og begynte å pretendere. Man hørte straks hvilken lek han tenkte å komme med.

Hans bue var en tryllestav,
som tonen ren og vakker gav.
Vi ble så løftet ved hans spill,
vi syntes høre himlen til.

Jeg mener ikke at Oles spill ble like kunstnerisk utført som av dem som har musikken til levevei. Det var heller ikke å vente. Hans daglige yrke som gruvesmed, ved siden av å drive et større gårdsbruk, ga ikke betingelser for det; men hans spill røpet en kunstnernatur som ikke var blitt utviklet.

Noen undervisning hadde han aldri hatt; men han tok til seg mye etter Jens Smed på Røros. En gang han besøkte Smed’en lærte han seks polser. Ole kunne ikke noter, og således måtte Jens spille lekene inntil Ole lærte dem. Han satte Smed-Jens høyt som spellmann.

Anders J. Reitan var i Oles øyne den aller beste. – Han var rent umulig, han, sa Ole.

Ole Sulhus’ utseende var vakkert. Med andre ord; han var en staut skikkelse, for hans

ytre og indre vesen harmoniserte så godt. Han hadde dét ved seg at man måtte følge ham med øynene, hvor han sto og gikk.

Mon tro om ikke Sulhusen med tiden bør få seg en bauta? Det er han verdt.

Siste gangen jeg hørte Sulhusen spille var hos Ellev Holm på Os. Både Ole Sulhus og jeg var der i besøk, og det var den eneste gangen jeg spilte sammen med dem.

Ellev Holm. Kilde: Gunnar Vintervold

Ellev Holm var født på Vintervollen på Glåmos 25. juli 1812 og døde 23. oktober 1890. Han ble gift med gårdjenten på Holm i Os. Av Ellev Holm gikk det stort ry som spellmann. Skulle det være et riktig stort, gildt bryllup, måtte Holm’en spille, for han fikk slikt «lø» i fela. Og i den tiden kunne det sannelig også trenges. I sånne storbrylluper manglet det ikke sterke drikker. Det hendte ikke så sjelden at hele tønnen, ja, opptil halvannen med brennevin fikk sette livet til, og da ville det gjerne bli en del høyrøstet tale i dansestuen.

Men Holmens fele hørtes gjennom all støyen. Jeg har hørt fortelle at felen hans kunne høres en halv mil.

Sulhusen og Holmen var stor på hver sin måte.

Sulhusen måtte spille leken igjennom minst én gang før danselysten kom. Folk ville gjerne høre på musikken en stund før de klemte i vei. Annerledes var det når Holmen blåste opp – da var danserne klare med én gang. Han spilte enklere, sterkere og mer bent frem, som man sier. Sulhusen spilte svakere og med mer foredrag og følelse. Når Holmen var riktig «på godføra», kunne han si at lekene kom så klare og rene at det var som om de kom fra himmelen.

Jeg må beklage at jeg ikke besøkte disse mennene før, for det ville ha vært til stort hjelp for meg, som holdt på å samle slåtter. Nå var det i grunnen for sent.

På Holm møtte en mengde mennesker, og begge gamlingene måtte spille opp til dans. De var da begge cirka 75 år gamle. De spilte ganske godt, især da de hadde holdt på en stund.

Neste morgen måtte jeg reise hjem, og det ble da siste gangen jeg var med de staute bondemennene. Da jeg skulle ta avskjed med dem, sto tårene i våre øyne, for vi hadde nok en anelse om at det var siste gangen vi så hverandre. Og det ble det også.

De to gamle med sølvkronen på hodet sto lenge i gårdsleet på Holm og vinket etter meg. Sådanne hjertelige møter glemmes aldri.


Ole Sulhus – Ole Klemmetvoll – Henrik Klemmetvoll – Jørgen Ellensen – Ole Aune

To av Oles barnebarn er også gode spellmenn, nemlig Ole Sulhus og Ole Klemmetvoll, og de kan en hel del av lekene etter gamlingen. En større del av dem er opptegnet. Ingeborg Klemmetvoll, født Sulhus, datter til Sulhusen, er mor til Ole og Henrik Klemmetvoll. Ole er født 27. mars 1871 og Henrik 2. juli 1881. Sistnevnte er også en god spellmann.

Fra Bergmannsdagen på Røros 1930. Spellmenn er Ole Solhus (Sulhus-Ola) og Ole Klemmetvold (Klemmit-Ola). Kilde: Rørosmuseet

Holmen hadde en brorsønn som hette Jørgen Ellensen. Han var også født på Vintervollen, men ble gift til Kvernengan. Jørgen var en god spellmann og spilte i mange brylluper i sin tid. Han er nå så gammel at han har lagt felen bort, men mange av hans nabogutter spiller nå godt og har visst Jørgen å takke for det.

Ole Aune, Tydalen, var nok ofte sammen med Sulhusen og Holmen. Han skulle også være en flink spellmann, og som danser var han enda bedre.

Mor fortalte at Ole var på dans i Kristen-gården i Kuråsen en gang. Der var både Sulhusen og Holmen, og alle tre spilte. Rett som det var kastet Ole felen på bordet, og ga seg til å danse. Til slutt ble han alene igjen på golvet, de andre trakk seg ut til veggene og sto forbauset og så på. Han gjorde slike svære kast at det var nesten uråd å være inne, og til slutt sprang han på hendene fram og tilbake flere ganger.

Jeg hørte Ole spille én gang; det var i bryllupet til Olaus Aune for cirka 30 år siden. Oles hørsel var da så svekket at jeg måtte stemme felen for han. Hans spill var da så som så, men jeg kunne merke at han i sin tid hadde vært en ledig spellmann.


Peder Olsen Vårhus (Grantrøen)

I Hessdalen har vi hatt en mann som med noen ord bør nevnes. Han hette Peder Olsen Vårhus, eller Grantrøen, og var sønnesønn av den kjente Ingebrigt Grantrøen⁶.  Han var født 7. september 1853.

Peder Grantrøen var en begavet og fredsommelig mann, ja, hele denne slekt ansås for å være den mest opplyste i sin bygd. Peder arbeidet på gruven som smed i en lang årrekke. I sine fristunder spilte han gjerne på felen og drev det nokså langt. Han var den som lignet Skogåsen mest og kunne en hel del leker etter ham.

I sine unge dager var han ofte sammen med John Jensen Skogås, og av ham fikk han god veiledning. Hvis nå Peder hadde fått en grundig utdannelse, ville han sikkert ha blitt en dyktig spellmann, skjønt felen og smisleggen passer dårlig sammen.

Felen etter Peder oppbevarte hans eldre bror Ingebrigt som en helligdom på farsgården. Hver gang jeg reiser gjennom Hessdalen måtte jeg stanse for å se bort på Peders grav. Peder Olsen Vårhus døde 17. november 1907.


Kristen Hoff – Anders Kulbotnet – John Bjørnstu

Den som nå spiller «Skogåslekan» best var utvilsomt Kristen Hoff her i Ålen. Han lærte dem av sin morbror, Per Vårhus. Han spiller de gamle lekene nokså godt.

Bryllup i Nesgård i Ålen 1914. Spellmann er Kristen Hov. Kilde: Petra Grønli

Omkring 1870 fantes ingen her i bygden som kunne spille noe videre. Det var bare Anders Kulbotnet nede ved Eidet som kunne noen leker og så John Bjørnstu her oppe, men han hadde ingen fele.

Samme året, om høsten, ble det satt i gang en folkehøyskole her med kandidat Hans Brun og Hans Storeng som lærere. Der ble det anledning til å lære noter. Jeg hadde da allerede fått fatt i en fele, som jeg begynte å sage på, og etter en stund ble jeg da såpass at jeg kunne stave meg gjennom en melodi.


Peder Larsen Aspås

I 1873 kom en verdaling til bygden, Peder Larsen Aspås. Han fikk seg anleggsarbeid⁸ ved Reitan og ble boende hos John Reitan. Aspås, eller Per Spellmann som han kaltes i daglig tale,  var en meget flink spellmann. Med ham stiftet jeg både kjennskap og vennskap, og av ham fikk jeg lære meget. Han var dessuten flink i noter.

Peder ble her under hele anlegget, og senere var han flere somre oppi her på onnearbeid. Vi var sammen så ofte det lot seg gjøre. Det kunne hende at Per kom hit i middagstiden om søndagene og ble her til 5-tiden mandag morgen. Vi spilte og pratet hele tiden, og jeg fikk fatt på mange, pene Innherredsdanser av ham. Polsdanser kunne han svært lite av, for i Innherred bruktes så godt som ingen slike danser. Jeg fikk da låne en del av fars opptegnede polser, og dem grep Peder med begjærlighet. Det varte ikke lenge før han kunne en hel del av dem.

Fra den tid begynte interessen for musikk å våkne igjen her i bygden. Det var Per Spellmann som egentlig ga støtet til dette. Ikke sånn å forstå at han opptrådte som noen lærer, nei, hans anlegg lå ikke i den retning, men hans friske og vakre spill bidro meget til å vekke sansen for felemusikken igjen. Den var på denne tiden, som før sagt, nesten utdødd.

Nå er det ganske annerledes. I nesten annenhver stue henger en fele, og alle skal spille, enten de har anlegg eller ikke. Det er blitt en motesak. Alle ting kan jo misbrukes, og så her også.

Ja, alle som er virkelige spellmenn her i Ålen, er Per Spellmann stor takk skyldig.

Sine siste leveår bodde Per på Stjørdalshalsen, og der døde han, etterlatende seg kone og ett barn. Det siste han sa før han utåndet var:

– Hils Anders Haugen!


John Johnsen Saksgård (Gundersen)

Første hornmusikklaget i Ålen. Bildet tatt i 1890-åra. Første rekke fra venstre: Per L. Reitan, Jon H. Sundan, Erik J. Renolen og Jon J. Saksgård. Andre rekke fra venstre: John A. Støvne, Ingebrigt Djupdal og Anders Morken. Tredje rekke fra venstre: Lars A. Støvne, Per Langeng og Hans P. Langeng. Kilde: Vidar Støvne

Som senere spillekamerat fikk jeg John Johnsen Saksgård, eller Gundersen. Da jeg nå var den eneste spellmann i bygden, begynte jeg å se meg om etter én jeg kunne spille sammen med, og tanken falt straks på Gundersen.

Han var cirka 11 år yngre enn meg, men jeg visste at hans slekt var atskillig musikalsk, og dessuten hadde han allerede begynt å spille på et lite trekkspill. En dag traff jeg John og spurte om han ikke heller skulle bytte til fele. Det hadde han nok best lyst til, men han hadde ingen fele.

– Fele skal du få låne av meg, sa jeg, – og av meg skal du også få lære å spille etter noter.

19. november 1879 kom John med felen hit for første gang for å få undervisning. Han var min første elev.

Vi var gode venner til tross for den store aldersforskjellen, men fra nå av gikk vennskapet over til brorskap, som varte så lenge John levde.

John Saksgård var en ualminnelig mild, lun og hjelpsom mann. Han sa aldri nei til noen ting, når det på noen måte gikk an.

Med musikken gikk det fort framover. Det varte ikke lenge før vi spilte danser sammen for to feler, som Martin Udbye⁹ hadde satt ut for oss. Hans Engan¹⁰ ble også med oss, og om ett års tid spilte vi trestemmig. John ble snart en skattet spellmann.

I begynnelsen av 1880-årene dannet vi et sangkor, og der var John en av de ledende i cirka 20 år. Omtrent på samme tid, eller kanskje litt senere, fikk John stiftet en hornsekstett. Torgeir Torgeirson, som var her for å instruere sekstetten, uttalte seg meget rosende om John som kornettist.

Den 21. november 1896 dannet vi en strykekvartett med meg på første-fele, John Saksgård og Anders Haugen den yngre (som da var ni år, men alt spilte direkte fra bladet) på annenfele, Ingebrigt Dybdal på bratsj og stasjonsmester Henrik Johnsen på cello.

John med over alt. Det ble en herlig tid for oss musikkelskende. John og jeg spilte sammen på mange fester og i mange brylluper – likeså i flere år på Rørosmarkedet.

I mars 1880 var jeg i Trondheim for å ta et kort kursus i felespill. Mens jeg var der, fikk jeg brev fra Johns far om at jeg måtte kjøpe fele til John. Jeg fikk min mester med til Peder Løveng⁷, og han valgte da ut én. Felen er fremdeles på Saksgård og brukes nå av hans sønn, som er en av bygdens beste spellmenn.

John Saksgård, Gundersen, var ikke bare spellmann, han var en alt-mulig-mann. Var det noe naboene ikke klarte å reparere selv, så var det å gå til Saksgård med det. John var både smed, snekker og dreier, og var det noe som skulle loddes, sto han heller ikke i beit for det. Slikt småarbeid gjorde han bestandig gratis.

I de to–tre siste årene han levde, skrantet han ofte, men han var ikke verre enn at han arbeidet til enhver tid. Dog la vi som omgikkes ham, merke til at hans interesse for musikk og annet ikke var så levende som tidligere, og vi begynte å ane det verste.

I slutten av oktober og begynnelsen av november 1901 holdt vi på å bygge ny vei fra Bårdstu til Engan skole, og der var John med. Jeg hadde tilsynet med dette arbeidet, men var forhindret fra å være der til stadighet, fordi jeg måtte være på handelsforeningen fire dager i uken. Jeg hadde da John til å se på arbeidet de dagene jeg ikke kunne være til stede.

Fredag morgen 1. november gikk jeg til foreningen da jeg ble vár at en veigrøft var så stygg og kroket. Jeg ba John rette på dette, og det lovte han å gjøre. Om kvelden da jeg kom tilbake, fikk jeg høre at John var blitt dårlig om formiddagen og hadde gått hjem. Ingen tenkte at det skulle bli siste gangen han gikk hjem fra arbeidet. På vei til butikken tirsdag morgen gikk jeg innom ham for å høre hvordan det sto til. Han hadde en del smerter i føttene, sa han, ellers var han bra.

Onsdag morgen, 6. november, kom en av hans nærmeste naboer hit, han skalv og kunne nesten ikke tale.

– Hva er det? spurte jeg.

– ‘n John er død, sa han.

Jeg sprang øyeblikkelig dit.

Konen satt på en stol ved sengen, og tre farløse gutter hang omkring halsen hennes og ropte høyt: Pappa, pappa!

Jeg ble så ut av meg at jeg ingen ting kunne si. Det hele kom så uventet at konen nesten ikke ble vár at han døde.

Døden skyldtes en leversykdom.

Søndag 17. november 1901 samlet en masse mennesker seg på Saksgård for å ledsage sin venn til graven. Lærer Anders Reitan talte gripende og trøstefullt til den gjenlevende familien, og takket avdøde for den store omsorgen han hadde hatt for sine kjære og for sine naboer. Sangforeningen sang både i hjemmet og ved graven. Da det store likfølget – visstnok et av de største som har vært sett i bygda – dro av gårde med den blomstersmykkede kisten, spilte hornmusikken en sørgemarsj og til slutt Å, tenk, når engang samles skal.

John Saksgård ble født på Saksgård 15. september 1862 og døde samme sted som nevnt 6. november 1901, bare 39 år gammel.

John ble gift med Beret Klausdatter Grønli, død 24. november 1923. Med henne hadde han fire gutter. Den yngste, som hette Olaf, døde vel tre år gammel. Den eldste sønnen, John, er født i 1889. Han er gift og driver nå farsgården. Han er interessert i musikk og er en god sanger, likesom hans brødre Klaus og Hans er meget musikalske folk.


Anders Bækken

Anders Bækken, 1929. Kilde: John Ole Morken

Mange flere spellmenn i Ålen burde hatt et ord.

Ingebrigt Dybdal, for eksempel, er en dugande spellmann og meget benyttet på fester og i brylluper. Hans polsdansspill ligner atskillig på de gamles.

John Grønli, Bjarne Renolen, Erling Saksvoll og Iver Larstuvoll, samt Arnljot Østeng med flere er nokså ledige spellmenn som lover godt for fremtiden.

Så har vi en mann som er født på Bækken i Hessdalen, Anders Bækken. Hans fødselsdag er 1. august 1872. Han begynte å spille 17 år gammel, sin første fele kjøpte han av Ingebrigt Gjersvoll og betalte den med 20 kroner. Hans mor ville imidlertid ikke vite av noen fele i huset, han måtte derfor gjemme den i taket på et sommerfjøs.

I uken arbeidet han på gruven¹¹ og hadde således liten anledning til å øve seg. Det var bare natt til søndag og natt til mandag han hadde til sin rådighet. Men om vinteren var det selvsagt umulig å øve noe. Enkelte søndager var han til Peder Vårhus og fikk litt hjelp.

I den tiden han arbeidet på Røros-gruvene, kom han ingen vei med felen. Det var først etter at han begynte å reise ut at han i sine fristunder fikk ofre seg litt for felespillet, men da var jo allerede hans skoledager forbi. Han har likevel drevet seg opp, så han nå er en dyktig dansespellmann.

Anders Bækken er en kjempe, sterk som en bjørn og driftig som en maur. Han har vært til Sulitjelma mange ganger, til Alaska to ganger, og har tjent mange penger, så han nå er en velstandsmann. For flere år siden kjøpte han seg en liten gård her i Ålen – Strøm (farsgården til fylkesskolebestyrer Jon Renolen). Nå er han stiger på Løkkens verk. En del av familien oppholder seg om sommeren på Strøm.

Bækken er en ualminnelig snill, trivelig og godhjertet mann og ble meget avholdt av sine underordnede. De gangene han har reist vekk fra familien har han ikke tatt avskjed med dem – nei, han har simpelthen stjålet seg av gårde fra kone og barn. Jeg spurte ham en gang om det ikke var trist å forlate familien på denne måten:

Oliver Bekken. Kilde: John Ole Morken

– Tror du jeg ellers hadde vært i stand til å rive meg løs fra alle de kjærlige hendene? svarte han. – Aldri i verden! Det hadde jeg ikke maktet. Det var jo for famliens skyld jeg reiste. Her i Norge innså jeg at jeg ikke kunne greie å ernære dem på folkevis. I Alaska arbeidet jeg som en hest, og penger tjente jeg også. Det ene året jeg var der arbeidet jeg alle dager unntatt 1. juledag. Jeg tenkte på mine kjære hjemme i Norge for hvert hammerslag jeg slo, sluttet han.

Bækken har nok hatt omsorg for familien sin, og aldri har han tenkt som så mange arbeidere tenker nå for tida: «Blir det for lite mat, så er samfunnet pliktig til å fø oss, vi har ingen trang til å ligge i det hardt.»

Anders Bækken har en bror som også er spellmann. Oliver var i sin tid bedre til å spille enn broren – i alle fall spilte han renere. Han var også til Amerika, og der fikk han fingrene på høyre hånd ødelagt i en sirkelsag. Dette har hemmet hans bueføring betraktelig.


Ole Iversen Tyvold

Ole Iversen Tyvold er også en mann som bør nevnes sammen med de flinkeste spellmennene omkring Røros.

Ole er født på gården Tyvold i Nordre Rugldalen 16. juli 1869. Han har begått den samme feilen som så mange andre av spellmennene her omkring; han begynte for sent med felen. Det er slik med felespillet at skal man bli en ledig spellmann, må man begynne i god tid, før ånd, hjerte og legeme stivner til. Ole hadde heller ingen å lære av, gamlekarene var døde og noen nye fantes ikke der omkring. Det var først etter at John Saksgård kom dit opp på arbeid at Ole begynte å ta seg opp. Av Saksgård fikk han lære noter, og fra denne tid gikk det fort fremover med hans spill.

Hans store interesse for musikken og hans arbeidskraft drev prestasjonene fremad, slik at han på kort tid ble en dyktig dansespellmann. Han kom også med i en strykekvartett som vi holdt gående i noen år.

Tyvold har ikke gjort så lite for musikken der oppe. Han har også skrevet ned en del gamle polsdanser og således berget dem for glemsel. Flere ungdommer der oppe har han spilt med.

Ole Tyvold har i lang tid vært ansatt ved krafstasjonen i Kuråsfossen.


Jens J. Smed

Jens J. Smed ble født på Røros 3. mars 1804 og døde 7. mai 1888. Han var smed ved smeltehytten – derav navnet. Hans egentlige familienavn var Selboe.

Jens skal ha vært bare gutten da han begynte å spille til dans, er det fortalt. Det var en direktør ved Røros verk ved navn Øllegaard R.S. Schultz, som ble oppmerksom på hans musikkanlegg og tilbød seg å lære ham noter, noe han også begynte med. Og det er fortalt at det gikk ikke lenge før han overgikk sin lærer. Dette skal Schultz ha blitt arg og misunnelig over, og undervisningen ble avbrutt.

Jens var en dyktig felespiller. Især var det polsdans han var en mester til å spille. Hans spill var lett og utvungent – buedraget mesterlig.

I en lang årrekke spilte han på Rørosmarkedet sammen med Christen Dahl. «Jens var nok den dyktigste, mest begavede felespilleren i Røros og omegn i sin tid.» Slik skriver Ole C. Prytz om Smeden. Jeg hørte ham flere ganger, så jeg kan godt bekrefte det Ole har sagt om ham.


Christen Johannessen Dahl

Christen Johannesen Dahl. Kilde: Anne Kristin Rødal

Christen Johannessen Dahl ble født 18. februar 1825 og døde 7. desember 1890. Han hadde et lite gårdsbruk, men var også meget benyttet som stiger ved Feragsgruvene i Røros herred. En del år var han stiger ved Gällivare-gruvene i Norrland.

Det var Smeden som var hans egentlige læremester. Noen annen har jeg ikke hørt nevnt eller vet av. Han spilte vel de fleste av Smedens slåtter toneriktig, men de manglet den rette «leten», som Møllargutten sa. Hans spill var meget tvungent og tungt, men ellers var han en bra spellmann. Han spilte sammen med Smeden i mange år på Rørosmarkedet og ellers ved forskjellige leiligheter.


Ole C. Prytz

Ole C. Prytz, gårdbruker, var født i Røros landsogn (Galåen) 27. juni 1852. Han har vært nokså mye benyttet som spellmann i brylluper og dansemoroer i sin tid, og dessuten spilte han i flere år på markedet sammen med Dahl. Han har vært interessert i folkemusikken, og har ikke opptegnet så få polser og berget dem fra glemselen. Sine sønner har han lært opp til å bli dyktige folk – i motsetning til Smeden og Dahl, hvis sønner ikke spilte noe, så vidt jeg vet.

Prytz har ikke vært av dem som har gjemt på slåttene sine, som så mange gjør. Dette må man sette stor pris på.

Noen egentlig musikklærer har nok ikke Prytz hatt. Han lærte noter på den høyere allmueskolen, og av kirkesanger Kristen Evensen fikk han greie på hvor notene skulle tas på felen. Ellers har han studert seg frem på egenhånd. I mine øyne får han plass mellom Smeden og Dahl der oppe.

Kristen Evensen ble født 22. januar 1818 på Billehaugen og døde i Malvik 3. november 1901. Han var kirkesanger på Røros fra 1853. Evensen var en elsker av musikk og drev i lengre tid en sangforening på Røros.


Ole Kristensen Hitterdal

Ole Kristensen Hitterdal (Ola Mæla) ble født 11. januar 1825 og døde 10. desember 1912. Som dansespellmann var han god. Jeg hørte ham bare én gang, og det var i et bryllup i Nordviken ved Femund. Brudefolkene hetter Ole A. Feragen og Emerens Nordviken.


Erik Bysflotten

En mann fra Horg som hette Erik Pettersen Bye, eller som han kaltes i dagligtalen; Bysflotten, var her oppe som slåttekar i sine yngre år. Bye skal ha vært en meget flink mann til å spille på fele til tross for at han ingen utdannelse hadde. Han var ofte på Reitan og spilte sammen med stiger Jørgen Reitan og hans sønn Anders. Mellom Erik Bye og Jørgen Reitan oppsto det et varig vennskap. Hver gang Reitan senere reiste til byen, måtte han stanse for å hilse på Bye og ble der gjerne et helt døgn for å friske opp igjen de gamle slåttene.

Bye skal ha vært en allsidig mann. Han var bygdens mest skattede skomaker, og likeledes smed, og han stod aldri i beit for noe. På sine gamle dager praktiserte han også som sårlege og var meget benyttet som dette i vide kretser.

Som spellmann var hans navn best kjent, og mange brylluper var det nok han spilte i, både i hjembygden og i nabobygdene. Hans navn var alminnelig kjent her i Trøndelag.

Erik Pettersen Bye¹² var født på plassen Sagløkken i Lundedalen¹³ 21. oktober 1818. I 1847 ble han gift med Eli Eriksdatter Bye og flyttet etter bryllupet til gården Bysflotten i Horg. I ekteskapet fikk han fire sønner og tre døtre – alle begavede mennesker. Den best kjente av sønnene var nok Erik, født 8. september 1848. Han drev blant annet en kommisjonsforretning i Trondheim, kjøpte og solgte eiendommer med mer. Han døde i 1913. De andre sønnene sitter også i gode stillinger.

Av Byflottens leker finnes nok mange her, men jeg vet bare om én som jeg er sikker på har kommet opp hit med ham, og som bærer hans navn. Denne leken er inntatt i min slåttesamling 100 slåtter og leker, og er vel en av de vakreste i hele samlingen.


Johannes Reitan

Johannes Reitan. Kilde: Maret og Steinar Engan

Johannes Reitan er nok et navn som alle kjenner her over bygdene – og videre også.

Johannes fødtes på gården Reitan i Ålen 8. juli 1876. Faren, lærer og stortingsmann John Reitan, la tidlig merke til at gutten var atskillig musikalsk. Reitan, som selv var en elsker av sang og musikk, ville gjerne at gutten skulle få litt veiledning, særlig da i felespill. Da det ikke fantes noen duelig lærer her, kom han til meg og ba meg om jeg ville vise ham litt på felen. Dette lovte jeg etter evne å gjøre, og Johannes kom da hit til Haugen noen ganger.

Det viste seg straks at han hadde anlegg for musikk, og for meg ble disse timene interessante, for han lærte fort. Skjønt jeg har hatt cirka 70 elever bare her i bygda, så var Johannes en av de beste. Det varte ikke lenge før han var en flink spellmann. Hans bueføring var god, og mange var det som samlet seg om ham, når han tok felen frem og strøk sine vakre, følelsesfulle slåtter.

Likeså var han en fortreffelig oppleser og ikke så lite av en poet, heller. Han skrev mange pene, følelsesfulle sanger, for Johannes var helt ut et følelsesmenneske. Og alt dette sammen med den bramfrie og barnslige opptreden og det lune smil, gjorde at folk samlet seg omkring ham og at han ble avholdt av alle som kom i berøring med ham.

I sine mer modne år drev han en sangforening og syslet meget med musikk. Han tegnet blant annet også ned omkring 30 polsdanser. Johannes ble tidlig moden kar, for hans far var utrettelig til å undervise ham. Vi drev med en strykekvartett en tid. Der var Johannes bestandig med når han var hjemme, for musikken var en av hans kjæreste sysler.

Han var en flink musiker, det er sant, men det var noe Johannes var større i: Han var den fødte lærer. Musikken fikk komme i annen rekke.

Dette innså faren, og høsten 1894 sendte han Johannes til Stabels og Daniel Sæters skole¹⁴ for å forberede seg til lærerskolen. Da var gutten 18 år. Året etter dro han til Elverum lærerskole og ble der til 1897. Både hos Stabel og i Elverum fikk han de beste skussmål.

Elevene på begge disse skolene samlet seg ofte om Johannes. Han ble betraktet som et lys, eller som kongen i kilgården¹⁵, og ham kunne man lære noe av.

Etter at han var ferdig på lærerskolen, fikk han en vikarpost på Ørlandet et års tid. Så søkte han, og fikk, fast post oppe ved Aursund. Der ble han kjent med den svenske komponisten Jakob Adolf Hägg, og av ham fikk Johannes mange gode vink, som kom ham til stor nytte.

Men virkefeltet der oppe var altfor lite for en mann som ham, og han begynte å se seg om etter en ny post. Så søkte han en ledig stilling ved Bispehaugen skole i Trondheim, og fikk den.

Olava, Jon og Johannes Reitan. Kilde: Petra Grønli

Mens han var i byen tok han middelskoleeksamen. Men bylivet var ikke for Johannes, han begynte mer og mer å lengte til fjells igjen. Det var fjellet, skogen, elve- og bekkesusen,  og setrene i Gauldalen og Killingdalen som satt i hodet på ham.

I 1904, den 15. juli, ble han gift med Olava Andersdatter Indseth i Galåen. Hennes foreldre eide et pent, trivelig hjem der oppe, og Olava var deres eneste barn. I henne fikk Johannes en kone med felles interesser og som også forsto ham og satte stor pris på hans begavelse.

Han sluttet da som lærer i byen og holdt skole i hjemgrenda et års tid. Så søkte han, og fikk, en fortsettelsesskolepost på Nes på Hedmarken, og der ble han i åtte år.

På Nes ble han nabo med den kjente presten Ole Stuevold Hansen, og de to ble gode venner, for de var to stykker av samme tøy. Begge ble født som bondegutter – Hansen i Stuggudalen og Reitan øverst i Gauldalen. Johannes snakket ofte om de hyggelige stundene han hadde med Hansen og om deres samtaler om seter- og bondelivet der oppe, om mor og far. Presten ble aldri trøtt av å fortelle om sine barneår oppe mellom Skardøren og Syltoppene. Deres livssyn var ellers også det samme.

Imidlertid begynte Johannes’ svigerforeldre å bli noe til års, så de vanskelig kunne greie gårdsbruket alene. Han sa da opp sin post på Nes og overtok en fortsettelsesskolepost i Tolga i to år. Derfra kunne han da i det minste komme heim til hver helg.

Da disse to årene var omme, ble lærerposten i hjembygden ledig, og Johannes fikk da komme hjem til sin familie igjen – det han så lenge hadde stundet etter. Men gleden varte ikke lenge. Deres eneste barn, den håpefulle kjære sønnen Jon, døde fra dem i 1914, ni år gammel. Dette var, som man kan skjønne, et hardt slag for foreldrene. Og deres ellers så trivelige og hyggelige hjem ble seg ikke lik siden.

Da så sorgen til slutt hadde jevnet seg noe, begynte Johannes selv å skrante. Han følte seg svimmel av og til, likevel var det ikke verre enn at han kunne røkte sin skolegjerning. Men i 1919 forverredes sykdommen, og Johannes måtte gå til sengs for aldri mer å komme opp. 7. august 1919 dro han sitt siste åndedrag.

At Johannes Reitan var elsket og avholdt, fikk man et tydelig bevis på under hans begravelse. Der var det oppmøtt folk fra Aursund, Hitterdalen, Hådalen, Tolga og Røros. I sørgehuset talte prost Thorvald Lunde¹⁶ gripende om den avdøde som lærer og folkeopplysningsvenn, og uttalte til slutt en takk til ham for hva han hadde vært for sin familie og sine omgivelser. Lærer Johannes Galåen takket avdøde for hva han hadde vært for ham både som venn og kollega, og leste opp en vakker sang han hadde forfattet for anledningen.

Da så det store liktoget, visstnok et av de største som har kommet fra landsbygden, nådde Bergstaden, var Lillegaten svart av folk, for byens innvånere ville gjerne se det siste glimtet av den avholdte læreren. Presten forrettet også ved graven, og flere talte der oppe.

Ja, nå hviler Johannes Reitan på Røros kirkegård, side om side med sin lille, elskede sønn Jon. Deres graver ligger til høyre med det samme man er kommet innenfor kirkegårdsgrinden.


Anders Sørensen

Anders Sørensen. Kilde: Domkirkeodden

I 1875, eller først i anleggstiden, kom en gammel, tykkfallen spellmann hit til Ålen og ga seg ut for å være elev av Ole Bull. Hans navn var Anders Sørensen.

Gamle John Reitan, som kjente Sørensen fra før, fikk ham til å holde en konsert i Engan skole. Mye folk møtte frem, så skolestuen ble fylt til siste plass. Konsert var jo et ganske fremmed ord for mange her ennå, og navnet Ole Bull gjorde kanskje også sitt til at så mange møtte opp. Interessen for musikken var jo ikke særlig stor, så det var vel ikke den som trakk folk dit. Det var helst av nysgjerrighet man gikk.

Sørensen oppholdt seg i kammerset, og vi satt og ventet. Så endelig kom han med felen under armen og gikk hilsende opp på katetret.

– Ålen er en vakker bygd, sa han. – Jeg vil begynne med Seterjentens søndag av Ole Bull.

Jeg kjente sangen fra før, men kunne først ikke få til at det var den han spilte. Jo, nå kom melodien lengtende og klagende, så jeg virkelig syntes jeg så og hørte seterjenten der oppe på seteren. Jeg husker nå ikke alle stykkene han spilte, men Brudeferden var med, og til denne sang han bassen. Til slutt, da bifallet ikke ville holde opp, kom han med Vaför ska man tvinge mig att sjunga, fast jag kan en liten visa, jag.

Hans spill ble bedømt høyst forskjellig. Det var dem som påsto at Andersgutten på Haugen var bedre spellmann enn Sørensen, men så var det også dem som ble grepet av hans musikk. Jeg så enkelte felle tårer, deriblant gamle John Reitan. En stor del av tilhørerne forsto ikke all denne vibrasjonen, stakkatoene og så videre, for alt dette var ukjente ting å høre på en fele på den tiden. Men sikkert er det at hans foredrag og teknikk var enestående, og slik følelse som han kunne legge i sitt spill! Hans fele kunne både le og gråte.

Sørensen ble ikke lenge her i bygden denne gangen. Jeg hørte ham spille i Megård noen dager senere. Han spilte da noen danser for en del ungdom som hadde samlet seg omkring ham. Han ville ikke vite av at noen trampet takten. – Det forstyrrer meg, sa han. Så fin dansemusikk har jeg ikke hørt verken før eller senere. Han spilte alle slåttene helt ut tostemmig.

Da banemester Per Lundemo ble gift – bryllupet var i Holden – , kom Anders Sørensen inn i dansestuen og ba om å få låne felen av spellmannen (Per Aspaas). Det fikk han selvsagt. Der spilte han Brudeferden av Halfdan Kierulf. Sørensen var da på reise sørover igjen til Østerdalen, og mange år gikk før han atter besøkte Ålen. Han var ikke bare en ualminnelig flink fiolinist, han var likeså god som komponist. Hans danser er kjent over hele landet og anses for å være de beste av den slags musikk. Den svenske komponisten Jakob Adolf Hägg, som i en årrekke bodde på Myrmoen, sa at Sørensen burde få en bauta.

Da Anders Sørensen kom til Ålen igjen i 1893, kom han hit til meg og ble her en hel uke. Han var da nesten ikke til å kjenne igjen. Gammel var han blitt, hans klær var atskillig slitte, han var pengelens og matløs.

Jeg sendte bud til noen av mine naboer og fortalte at Sørensen var her, og de kom hit, blant dem to av mine søstrer.

– Her er kommet noen som jeg gjerne ville skulle høre Sørensen spille, sa jeg.

– Jeg er så gammel og nervøs, svarte han. – Jeg er 72 år nå, og det hele er snart slutt, ytret han med tårer i øynene.

Men da jeg fortalte at to av mine søstre var her for å høre ham, svarte han:

– Ja, hos Reitan på Kvikne har jeg vært mange ganger. Jeg får nok forsøke å spille litt likevel da, hvis barna vil sitte rolig.

Han spilte da tre numre og la så felen ned igjen. Vi skillinget sammen to kroner og ga ham, og da ble han glad som et barn.

Neste morgen kom en gammel kone inn. Da tok han og ga henne pengene. Slik kunne Sørensen være.

Jeg talte med en sølvsmed som bodde her i Ålen en tid – Elias Rosenberg. Han fortalte at han hadde fulgt Sørensen som oppasser på en konsertreise i Sverige en gang. Der tjente Sørensen gode penger, likevel var han pengeløs bestandig. Så han noen barn leke ved veien, eller møtte han folk i arbeidsklær, så var det å stanse hesten og gi vedkommende penger.

Som sagt ble han her på Haugen en hel uke i 1893. Jeg fikk ham til å undervise min sønn Jens i felespill, og så ordnet jeg det slik at han fikk holde to konserter. Men da var det ikke stort igjen av kunstneren. Dette forsto han nok selv også, for han så så utilfreds ut.

Av natur var Anders Sørensen svært glad. Rett som det var, når vi var ute og gikk, kunne han stanse opp og utbryte:

– Å nei, se hvor vakkert det er her!

Jeg spurte ham en gang om han ikke hadde tenkt å få sine danser trykt.

– Nei, det vil nok bli gjort etter min død, svarte han. – Det kan du besørge, la han til.

Jeg hadde da allerede skrevet ned en del av dem, og Sørensen tegnet også selv opp en del, som jeg fikk av ham.

Jeg spurte ham om forskjellige spellmenn, hva han syntes om deres spill, men han ville ikke anerkjenne noen av dem. En kjent mann i Oslo som har utgitt en fiolinskole, var ikke han flink? spurte jeg.

– Ja, han spilte førstefele i Christiania teater i flere år. Så skulle han reise til Tyskland for å utdanne seg videre, og måtte der stå og spille skalaen i seks måneder, svarte han.

– Men var Ole Bull så stor som ordet gikk om ham?

Da spratt Sørensen opp, slo seg på begge lårene og utbrøt:

– Han! Noe så vakkert har jeg ikke hørt i hele mitt liv som da Ole Bull spilte. Især når han tok sitt kjente stakkatostrøk, som ingen hittil har maktet. Det er nok dem som har greid oppstrøket, men nedstrøket har ingen maktet.

Jeg fortalte fiolinisten Olaf Frøiså dette. Ja, det hadde han også hørt av Johan Svendsen, sa han.

Jeg glemmer aldri dagen da jeg tok avskjed med dette hjertemennesket Sørensen. Vi gråt begge to. Han skulle da reise hjem til Østerdalen. Det var siste gang han var i Ålen.

Anders Sørensen var født på plassen Løvlien i Romedal 14. november 1821. Han døde plutselig i gyngestolen på gården Kroken i Storelvdal hos sin venn Asbjørn Olafsen 16. februar 1896. Han ble ført til Romedal og begravd der 22. februar.

Sørensens foreldre hette Siri og Søren Løvlien. Hans fele er oppbevart hos hans slektning, gårdbruker Ole H. Mågård, Lirud i Romedal.

Sørensens første læremester var en spellmann som bodde i hjembygden og hette Jens Schjerve. 12 år gammel kom han til en spellmann i Stange, Hans Guthus, og med ham spilte han en hel vinter.

I 13-årsalderen reiste Sørensen til Oslo og ble der med i militærmusikken. Samtidig kom han inn på Christiania teater og spilte valthorn. Mens han var i hovedstaden ble han både gift og skilt. Det var da Farvelvalsen ble laget.

Fra den tid begynte han å reise ut og holde konserter, og kom siden aldri til å bli fast boende i Oslo. Bylivet passet ham heller ikke.


Jørgen Pedersen Wehn

Jørgen P. Wehn. Kilde: Tinkel Utne

Jørgen Wehn ble født 8.5.1834 hos sine besteforeldre på Reitan, og her ble han også oppfostret. Foreldrene var Elen (født Reitan) og Peder Wehn.

Da Jørgen Wehn ble voksen, gikk han inn på landbruksskolen og var der fra 1857 til 1859, da han dro til Sverige og ble resdreng¹⁷ hos Farup¹⁸ inntil 1862. Omkring 1864 ble han utskiftningsassistent og var med i noen utskiftninger i Nordland (Harstad). Mens han var der nord, ble han gift. Med konen fikk han en gård som han solgte. Så kjøpte de seg en stor gård i Stjørdalen og drev denne i tre år, hvorpå de solgte den igjen, til stortingsmann Havig¹⁹.

I anleggstiden av jernbanen ble Wehn oppsynsmann på anlegget i Tolga. Da banen i 1877 ble åpnet for alminnelig trafikk, søkte han og fikk stasjonsmesterstillingen i Holtålen. Der ble han til alderdommen bød ham å slutte.

Wehn var en plikttro og pålitelig mann i tjenesten. Mange var det nok som syntes at han holdt litt for stramt på alle de regler jernbanen hadde oppstilt og at han var litt for pedantisk i så måte. Han fikk en del folk mot seg på grunn av dette, men de som forsto Wehn, de holdt av ham. Han kunne nok enkelte ganger være litt oppfarende, men når dette var over, var han det mest gemytige mennesket i verden.

Min kone var i sine jentedager taus hos ham et års tid, likesom også min søster Tora tjente der en tid. Begge sa de ikke hørte noe vondt av ham.

Imidlertid var det en søndagskveld om våren: Det var så fint vær, og Tora ble vár at ungdommen hadde samlet seg nede ved Heksem. Hun spurte Wehn om også hun kunne få gå ut en stund.

Men det ble hun nektet. Tora visste dog hva hun skulle gjøre: Hun gikk inn i nystuen og satte seg til å synge, av full hals, Ivar Aasens Du søndagskveld, du søndagskveld. Da angret Wehn seg, gikk inn til henne og ba henne gå. Ja, slik kunne Wehn være.

I politikken var han svært ivrig. Han sto som formann i Holtålen venstreforening i en lang årrekke og nedla et nokså stort arbeid der.

Som før nevnt ble han oppfostret på Reitan. Der begynte han å spille fele. Wehn sier selv:

– Av morbror Anders fikk jeg lære seks polsdanser, siden måtte jeg øve på egenhånd.

Etter at han kom til Holtålen, var jeg ofte hos ham i besøk, og jeg var nok en av hans mest velkomne gjester. Wehn var svært glad i musikk. Når han begynte å tale om morbror Anders og hans spill, var det bare så det lyste i øynene hans. Selv spilte han meget godt de gamle polsdanser. Hans spill var rent og smakfullt, og var særlig behagelig å høre på. Felen holdt han nede på brystet når han spilte. Det gjorde forresten alle gammelkarene.

Wehn og Dortea hadde fire barn; tre gutter og en jente. To av guttene, Peder Sverre og Erling, er offiserer mens den tredje, Einar, er i Amerika.

Einar gikk en tid hos meg og lærte noter og å spille fele. Han hadde godt anlegg og ble en god spellmann.

Etter at konen døde og barna hadde reist ut, ble det ikke stort igjen av Wehn. Han tapte seg både åndelig og legemlig. Barna ville gjerne ta ham til seg og få ham til ro, men det ville han ikke. Han ville ikke stå under noe formynderskap, han ville være en fri mann og ut og spille for folk. Han merket ikke selv at han var blitt for gammel, at det var forbi med seg.

En tid reiste han da omkring, og var like ned til Bergen og spilte for Arne Bjørndal. Og i Oslo spilte han for William Farre, for om mulig å få ham til å ta opp slåttene hans på grammofon.

Wehn ble da omsider så skral at han måtte legge seg inn hos Sofie Kirkhus på Reitan, og hun pleide ham omhyggelig på det siste. Han døde sommeren 1922, 87 år gammel.

Han hadde uttalt ønske om å få bli båret ut fra sitt kjære barndomshjem, og det fikk han.

Hans fele – visstnok et godt instrument som han hadde kjøpt etter en prest mens han var i Nordland – fikk en av sønnene til Peder Sverre.


Børre Svendsen Lien

Børre Svendsen Lien. Kilde: Petra Grønli

Når jeg skal skrive om Børre Svendsen Kåsen, eller Lien, må jeg først fortelle litt om hans foreldre. Hans far ble født i Østerlien 31. mars 1809 og var bror til Bersvend Lien. I 1834 kjøpte Svend det halve av gården Øverholden av en barnløs mann, som gikk under navnet Stor-Holden. Der bygde han seg nye hus, og i 1841 (den 8. juni) giftet han seg med Eli Børresdatter Langeland. Gamle urmaker Børre Hansen Langeland var hennes oldefar. De flyttet til Holden samme år.

Både i Østerlien og på Langland var det velstand i de tider, og dette hadde nok virket litt uheldig på det unge paret. Å spare og være nøysom var begreper de ikke kjente. Især var Eli fordringsfull, hun ville gjerne det skulle være som hjemme på Langland. De hadde da allerede satt seg i nokså stor gjeld, kjøpt en ikke så liten jordeiendom, bygd seg opp tidsmessige hus, så det skulle ikke så lite til for å greie utgiftene. Trange tider var det også. Det gikk ikke lang tid før Svend begynte å forstå at det ville gå den veien høna sparker. Familien vokste også for hver tid.

Kona, som aldri hadde trivdes riktig godt i Holden, begynte å snakke frempå om de ikke skulle selge Holden og kjøpe seg jord lenger nede i bygden, der hvor det kunne være litt mer trivelig. Svend hadde nok ikke særlig stor lyst til dette, men han hadde bestandig rettet seg etter konens ønsker, og det ble også gjort nå. Han solgte Holden til Ingebrigt Engan for 100 kroner og kjøpte så igjen en tredjedel av Østerlien av sin bror Bersvend. For å greie kjøpesummen måtte han låne penger.

Der fantes ingen hus på den nye eiendommen, og så måtte Svend for annen gang sette seg opp ny stue- og fjøsbygning. Dette var om våren 1861.

Det gikk ikke mange årene før det begynte å ryktes at det skulle stå dårlig til med Svend økonomisk, og kreditorene tok til å bli nervøse. Han forsøkte da å få seg et fast lån på eiendommen. Men det tok tid før det kunne ordnes, og gården ble drevet til auksjon straks.

Hadde han fått litt tid på seg, ville han nok ha greid det, for det viste seg at det ikke sto så dårlig til med ham som folk trodde.

Svend sto nå på bar bakke igjen med familien sin, men han ga ikke tapt. I 1869 kjøpte han så et stykke jord av Elling Kåsen og satte opp hus der, og der ble han til han endte sitt kummerfulle liv i 1888. Enken levde til 1. februar 1901.

Svend var en ualminnelig strevsom og hendig mann, han arbeidet både sent og tidlig for å holde armoden utendørs. Men til somme tider kunne det likevel ikke lykkes helt. Han var både tømmermann, snekker, maler og rokkmaker – eller med andre ord: Han greide godt hva det skulle være, så han var aldri arbeidsløs. Men som sagt, det ville aldri strekke til.

Han kunne til enkelte tider bli sturen og motløs, men da var Eli straks ved hans side og oppmuntret ham, og om en stund var han da atter den samme lune mann.

Alt arbeid Svend utførte var førsteklasses. Jeg så en rokk som han hadde gjort en gang. Den burde ha gjort ham til velstandsmann, om han hadde tatt patent på den. Rokken ble betalt med 120 kroner av John Yset i Holtålen, og skal senere ha havnet på Nysetvoll. En alminnelig rokk ble i de tider betalt med sju kroner.

I sitt ekteskap hadde Eli og Svend åtte barn, hvorav fire døde unge.

Under disse forholdene vokste Børre og hans gjenlevende søsken opp, og skjebnen satte til dels sitt preg på dem. Det var to gutter og to jenter. Den eldste av jentene, Kari, ble gift med Jon Skårdal, og den andre som hette Berit, med Ole O. Holden. Hun fikk flytte til sitt barndomshjem igjen, der hvor foreldrene begynte sitt samliv. Men hun levde ikke så lenge etter at hun var kommet dit opp. Guttene hette Peder og Børre. Peder var eldst, født 8. juli 1855. Han var en alen av samme vev som Børre, der kan ikke godt skrives om den ene uten at den andre blir nevnt.

Peder er en begavet mann, noe av en vitenskapsmann. Han har lest svært mye i sin tid, særlig vitenskapelige bøker, og alt husket han godt. Man kan snakke med ham om hva som helst, han hadde greie på det. Han var inne på et apotek i Trondheim en gang og skulle ha seg litt medisin. Etter hvert som farmasøyten leverte frem, fortalte Svend hva medisinene var sammensatt av. Betjenten ble helt forbauset.

Peder var også en god snekker, tømmermann og maler, med mer. Hans religiøse anskuelser avvek en del fra det alminnelige. Han påstår at folk i alminnelighet har for små tanker om Gud. – Hvis det er en Gud til, som har skapt alt det vi ser og ikke ser, så må vi ikke tenke oss ham som en liten, sur, sær gubbe borte i en krå, sa han.

Hans bror Børre ble født 11. februar 1858. Han hadde meget til felles med broren, men var ikke like rask i vendingen. Børre var mer stillfarende og rolig av seg, og gikk bestandig som i tanker. Man kunne få det inntrykk av ham at han ikke dugde til noen verdens ting. Men de som tenkte slik, tok skammelig feil. Han var like god arbeidskar, han som Peder, om ikke bedre.

Som tømmermann skal Børre ha vært utmerket. Det fortaltes at hadde han lagt en stokk på veggen, merket den og hogd etter sine merker, så var det sjelden at det var noe mer å gjøre med den. Den som selv er tømmermann vet nok hvor vanskelig dette er. Flink snekker var han også, selv om han ikke kunne måle seg med broren. Han drev heller ikke så mye med møbelsnekring. Det var som maler han kom lengst. Per og Børre var ikke store karene før faren tok dem med på bygda for å male for folk.

Da Børre var blitt fullvoksen kar, begynte han med kunstmaling. Det var især portretter han forsøkte seg med. Det første bildet han malte, var av meg. Om det var fordi han syntes at mitt ansikt var så enkelt og liketil å få til eller om det var fordi vi var så gode venner, er ikke godt å si. Han malte meg på en trefjøl, og det lignet ganske godt.

Da det led lenger ut i årene og han hadde fått bedre øvelse, fikk vi forært et bilde av ham.

Børre malte en hel del bilder som er spredt ut over bygda, deriblant et av far, og et av John Reitan. Hans største arbeid på dette feltet var bildet av riksretten.

Børre kunne nok ha skaffet seg en del inntekter på dette arbeidet, men han gjorde det meste gratis, og tok han betaling for et bilde, så var det gjerne to kroner. Det kunne være verdt 50.

Hvis Børre hadde hatt midler og var blitt utdannet i rett tid, ville sikkert hans navn ha vært kjent både her til lands og videre.

Fotografering drev han også med, og var meget flink. Dette som alt annet lærte han på egenhånd.

I 30-årsalderen begynte han å øve seg på felen. Han kom ofte hit til meg for å få litt hjelp. Notene lærte han med en gang, men å holde felen og føre buen riktig var nesten uråd. Han var svært glad i musikk, især var han begeistret for Anders Sørensens slåtter.

Om han hadde vondt for å lære å spille, så ga han seg ikke, og til sist var han såpass at han kunne greie å spille til dans. En del musikalsk var han nok, men han var for gammel da han begynte. Slåttene til Sørensen strevde han meget med, men kunne aldri få dem til som han ville.

Børre var en ualminnelig snill og rettenkende mann. Han var ofte her hos meg, og jeg hos ham. Hos Hans Storrønning ved Jensvoll var vi sammen og innredet en stuebygning i 1879. Det var trivelige uker. Peder var også med oss da.

23. juli i 1892 ble Børre gift med Marit Johannesdatter Storrønning, og de fikk sitt hjem på Brusetvollen, som de kjøpte. Men etter et par års tid begynte Børre å skrante, det var lungetæring. Så gjaldt det om å ordne alt på beste måte for kone og barn, før han skulle flytte fra dem. I 1895 solgte han gården til Jon E. Sundrønning og flyttet hjem igjen med familien til sin bror Peder for å ordne seg til den siste reis.

Han tok det rent fornuftig. Det tyngste var, sa han, å tenke på hvordan det skulle bli for kone og barn når han forlot dem.

Siste gang jeg besøkte ham, ble han svært glad.

– Nå, hvordan står det til? spurte jeg.

– Å, jeg har ikke langt igjen nå, svarte han.

Jeg så nok at det hadde tatt forandring siden sist jeg var der, men tenkte enda det kunne dra ut før enden kom. Han gjorde seg vondt av at hans kamerater var så borte. På denne tida gikk en religiøs vekkelse over bygda, og da Børre gjaldt for å være fritenker, kunne de vakte ikke lenge opprettholde kameratskapet med ham. Hans religiøse anskuelser stemte med brorens. Han trodde ikke på alle fortellinger som står i Bibelen, hvilket han hadde sagt like ut. Og dette var nok til at kameratene holdt seg borte.

Da vi hadde talt en stund, ba han meg ta fela og spille litt for ham. Dette ville jeg naturligvis ikke nekte ham, og spurte hva jeg skulle spille.

– Spill noe av Sørensen, sa han.

Da jeg hadde spilt to numre, kom mora alvorlig inn og sa at dette passet ikke for Børre, som strevde med døden.

– Når mor er imot det, så får du slutte, da, sa han.

Men jeg ba om å få spille et stykke til, og det svarte hun ja til. Jeg tok da Farvel av Sørensen, og da jeg sluttet, gråt moren.

Dagen etter reiste jeg til Røros marked i forretningsanliggender og kunne ikke komme tilbake før om tre dager. Da lovte jeg å se om Børre igjen. Men da jeg kom tilbake, fikk jeg høre at han var avgått ved døden for en halv time siden. Hans dødsdag var 23. februar 1895.

Han fikk ikke så stort gravfølge, på grunn av de religiøse anskuelsene han hadde næret. Da likfølget kom ned til Melien, fikk vi høre hornmusikk. Musikantene hadde stilt seg opp ved Saksgård og spilte noen koraler til avskjed, og likferden stanset en stund for å høre på.

Det var første gang her i Ålen at der hørtes hornmusikk i en likferd.

Anders Haugen. Tegnet av Anders Bjørgaard 1920. Kilde: Åse Farestveit

Anders Haugens «Gamle spellmenn fra Røros og nabobygdene» er satt sammen av en serie på tolv artikler som Haugen skrev for lokalavisa Fjell-Ljom i 1925. Artiklene sto første gang på trykk den 18., 20, 25, 27. og 30. mars, 1., 8., 20. og 27. april, samt 9. og 25. mai. Teksten er redigert og tilrettelagt av Einar Gjærevold.

 


Noter (red).:

1) Johan Arnt = Johann Arndt (1555–1621) var en rett-troende tysk luthersk prest og forfatter som skrev en rekke oppbyggelsesbøker. Oppbyggelsesboka Om den sanne kristendom 1606) er utgitt på nesten alle europeiske språk. Arndt var høyt aktet av de tyske pietistene og omfavnet av den haugianske bevegelsen. Boka som Anders Haugen sikter til her, er trolig Postille, eller aandrige Forklaringer over de aarlige Søn- og Helligdages evangeliske Texter, som første gang ble utgitt i Norge i 1855.

2) Fortjene fortrinet = Fortjene å bli prioritert.

3) Å være mén = Å være flink.

4) Jon Tamlag var en av Anders Haugens eldste levende kilder. Han drev et småbruk på Tamlaget i Svølgja – elvegjelet mellom Haltdalen og Ålen.

5) Sulhus ligger på sørsida av innsjøen Aursunden, mellom Røros og Brekken.

6) Ingebrigt Gundersen Grantrøen het opprinnelig Ingebrigt Gundersen Grøt og kom fra Holtålen (Haltdalen). Han tok navnet Grantrøen etter at han og kona Maret Andersdatter Kleven kjøpte gården Grantrøa i Morken av hennes bestefar i 1824.

7) Peder Løveng kom opprinnelig fra Tydal og drev musikkforretning i Trondheim. Det var der Anders Haugen kjøpte ny fele.

8) Anleggsarbeid på Rørosbanen, anlagt i perioden 1872–1877.

9) Martin Andreas Udbye var selvlært komponist og organist i Hospitalskirka og Vår Frue Kirke i Trondheim. Utby skrev Norges første opera, Fredkulla. Et utdrag av operaen ble satt opp i Kristiania i 1858 og ble antatt av Christiania Theater. Teateret brant ned like før premieren i 1877. Operaen ble senere framført av NRK Radio i 1958, men fikk sin uroppførelse som sceneverk først i 1997, i Trondheim.

10) Hans Hansen Engan var elev av Anders Haugen.

11) Mugg gruve, Rugldalen. Den nordligste av Røros kobberverks gruver.

12) Erik Pettersen Bye het opprinnelig Lundemo til etternavn og kom fra tettstedet med samme navn i Melhus.

13) Lundedalen, eller Lundadalen, strekker seg fra Lundamo til Samsjøen i Melhus.

14) Gabriel Stabell og Daniel Sæter var begge skolemenn. Det har imidlertid ikke vært mulig å få verifisert at de drev noen skole sammen eller at de var lærere på samme skole. Stabell underviste på Trondheim katedralskole fram til han etablerte Gløshaugen blindeskolen i Trondheim i 1886. Senere startet han, sammen med kona, Stabells pensjonatskole i Stjørdal. Sæter var lærer på folkehøgskoler og etablerte selv to folkehøgskoler, i Trøgstad (1869–1870) og en ambulerende (1876–1888) som lå på flere steder i Sør-Trøndelag, deriblant på Røros. Selv om Anders Haugen ser ut til å ta feil av Stabell og Sæter, og skolen ikke lar seg identifisere, kan vi gå ut fra at den var en folkehøgskole.

15) «Kongen i kilgården» henviser til det gamle kjeglespillet kilkasting og kongekilens plass i kilbanen.

16) Sogneprest på Røros 1908–1918.

17) En resdreng (svensk) var en frilans gårdsarbeider som reiste rundt til gårdene og tok jobber der de var å få.

18) Farup er trolig William Farup (1824–1893). Han var fra Hurum, men tok ingeniørutdannelse i Tyskland og ble bruksinspektør på Ljusnedals bruk i Härjedalen. Bruket var både jernverk og storgård. Det er imidlertid trolig at Anders Haugen tar feil på dette punktet. I Jørgen Wehns egne erindringer nevner han ingenting om Farup. Derimot forteller han at han i 1859–1863 arbeidet hos C.L. Amnéus i Funäsdalen som handelsfullmektig og gårdsbestyrer. Amnéus var rørosing og drev handel på Røros, men hadde også en landhandel og et gårdsbruk på den andre sida av svenskegrensa.

19) Trolig Jørgen Johannes Havig (1808–1883) fra Vemundvik i Nord-Trøndelag. Var lensmann, gårdbruker og politiker. Havig var innvalgt på Stortinget fra Nordre Trondhjems amt i to perioder, 1839–1841 og 1845–1847.

20) William Farre het opprinnelig William Johnsen (1874–1950) og kom fra Trondheim. Han var musiker og dirigent, og etablerte Møllergata skoles musikkorps. Det siste har gitt ham tilnavnet «skolemusikkorpsenes far».  Farre drev Wiliam Johnsens musikkforlag og utsalg i Kristiania. Firmaet lagde noter for musikkorps. Farre reiste mye rundt og gjorde cirka 100 opptak av folkemusikk. Etternavnet Farre tok han i 1915.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke være synlig. Påkrevde felter er markert med *